Enkelt og greit

Ett ord: Sinnsykt!

Kim og jeg dro til Rena for å gjøre noe vi aldri hadde gjort før, nemlig hoppe i fallskjerm. Det var spådd regn og torden, men været så bemerkelsesverdig bra ut. Etter at Kim hadde dobbeltsjekket med folka fra Oslo Fallskjermklubb at det var fint vær på Rena så kjørte vi av gårde.

Det var litt hysterisk stemning i bilen. Vi var veldig nervøse fordi været muligens ville hindre oss i å hoppe. Vi var også nervøse for det ukjente. Det sies jo at fallskjermhopping er en av de råeste følelsene man kan få uten narkotika.

Når vi kom fram så ble vi møtt av en hyggelig fyr med tannbørste som tok oss godt imot og viste oss inn i hangaren hvor vi skulle skrive oss på lista over hoppere. Formaliteter som forsikring og ansvarsavskrivelse ble utført og så kunne vi vente litt. Flyet som hopperne brukte ble fylt opp for en tur og vi skulle få hoppe neste tur. Kim og jeg så spente på at det startet opp og dro til værs. Etter et kvarter hørte vi kraftig blafring over oss og vi så de første skjermene som åpnet seg. Jeg må innrømme at jeg var rimelig spent, men nervøsiteten hadde sluppet taket og blitt erstattet av at jeg gledet meg veldig mye. En etter en kunne vi se at de landet. Noen landet mykt, mens andre hadde en mer fartsfylt landemetode.

Etter at flyet hadde landet og stoppet motorene så gikk vi inn i hangaren for å få på oss hoppdress og “tandem-sele”. Vi fikk da hjelp av de vi skulle hoppe med og vi ble også filmet av en kameramann som skulle være med på turen for å forevige seansen med DVD og stillbilder. Når utstyret var på plass så fikk vi en rask gjennomgang av hva som skulle skje, og vi testet ut hva vi skulle gjøre i luften. Før vi hoppet så skulle vi bare henge i selen og holde hodet bakover og holde i “ransel-stroppene”. Instruktøren skulle da vagge seg fram til åpningen i flyet for så å slippe seg ut. Når den lille styreskjermen var ute så skulle han klappe på armene mine som et signal på at jeg skulle spre de ut i den klassiske stillingen som man har sett på TV. Landingen skulle jeg lære i luften, noe jeg syntes var helt greit. Jeg følte meg 100% trygg på at han skulle få meg ned med liv og lemmer i behold.

Etter at alle remmer i selen var festet og dobbeltsjekket så trasket vi over til flyet hvor vi ble stuet inn med en 10-15 andre hoppere. Det var bare jeg og Kim som skulle hoppe tandem, de andre var mer drevne “alene-hoppere”.

Flyet tok av og vi begynte å stige. Vi skulle opp til ca 4000 meter over bakken eller var det 12500 fot, vel, noe rundt der. De andre var bemerkelsesverdig avslappet, men jeg og kim kunne ikke stoppe å glise. Vi gliste til vi nesten begynte å få melkesyre i kjeven.

Etter en 12-15 minutters tid så åpnet bakluka seg og vi følte at det ble kaldere. Det var vist rett rundt 0 grader utenfor. De andre hopperne hoppet ut som om det var den største selvfølgelighet. Det må sies at jeg var så spent nå at jeg ikke la merke til at alle hoppet ut. Så tok vi en runde til før det ble vår tur. Kim hadde fått lov til å hoppe først så de vagget seg mot døråpningen og rett etter kom vi. Kameramannen til Kim gjorde seg klar og 1-2-3 så var Kim på hue ut av flyet. Da begynte det å gå opp for meg at jeg snart skulle hoppe i fallskjerm. Jeg hang meg ned i selen til instruktøren og la hodet bakover slik at jeg bare så taket på flyet. Deretter vagget vi fram til åpningen.

1-2 og vips så falt vi ut og jeg så flyet i et brøkdel av et sekund mens vi tok en baklengs salto. Det begynte å suge så utrolig mye i magen og jeg ropte ut i ekstase. På kun kort tid hadde vi akselrert fra 0 til 200 km/t. Helt sinnsyk følelse! så kjente jeg slag på armen og jeg tittet ned for første gang. Der så jeg moder jord rase mot meg. Jeg følte ikke at det var jeg som falt, men at jeg sto stille og alt annet beveget seg rundt meg. Kameramannen lå en halv meter fra meg og jeg vinket og smilte så bredt som jeg aldri har gjort før.

Etter noe som var 50 sekunder, men som føltes som 10 ble jeg røsket opp etter pungen. Fallskjermen var løst ut og vi hang rolig i selen og betraktet utsikten. Jeg som har høydeskrekk og blir kvalm av å klatre i en stige hadde nå ingen problem med høyden. Alt var bare stille og fint. Instruktøren løste opp festene rundt hoftene og brystet mitt slik at jeg hang litt friere og ga meg styretauene. Så fløy vi litt rundt og han viste meg hvordan man kunne gå inn i en korketrekkerspinn. Jorden snurret rundt meg og jeg så at fallskjermen lå horisontalt ut over meg. Vannvittig følelse! Pungen min fikk gjennomgå skikkelig. Noen ganger straffer det seg å ha “store baller”.

Etter en del flyging som tok ca 5 minutter så var det klar for landing. Jeg løftet opp beina og gjorde meg klar til en landing rett på rumpa og så deiset vi ned på baken, ikke så veldig mykt siden vi mistet oppdriften rett før bakken, men det brydde jeg meg ikke om siden jeg var proppfull av adrenalin. Når vi hadde landet så ble jeg bare sittenes å juble og ville opp igjen med det samme.

På veien tilbake til Drammen så ble jeg og Kim bare sittenes å smile fra øre til øre. Og etter å ha vist filmen til mine foresatte og kommet hjem så sovnet jeg som et lite barn.

Alle bildene som ble tatt er her.

Ett lite tilbakeblikk
Hvordan gikk dette til at jeg ville hoppe i fallskjerm? Vel, for et par år siden la jeg en femårsplan hvor en av tingene jeg måtte gjøre innen fem år var å hoppe i fallskjerm, og når jeg snublet over www.fallskjerm.no så var det ingen vei utenom.

25. mai 2006
Mail til fallskjerm.no: Hei, jeg har lyst til å prøve tandemhopp, men er redd for at jeg ikke kommer til å huske noe som helst etterpå. Er det noen som tar bilde av seansen i lufta?

Mail tilbake fra fallskjerm.no: Du kan ta med en videoman det koster 690 for end DVD og 790 for DVD &
stillbilder.

26. mai 2006
Witchfire gruppa blir spurt om de vil være med å hopper. Kim bruker en dag på å finne mot og er den eneste som vil være med på dette. Resten av gruppa mener vi er gale, men ser fra nå av opp til oss som de kule i gjengen. Prisen er 1990,- pluss 790 for å få alt på film og bilder. Dette er en kampanjepris i ukedagene. Håper de ikke lurer seg unna den prisen. En pris under 3000,- er ikke å forrakte når det er snakk om 12 minutter flytur til 4000 meter, fritt fall i 50 sekunder, løse ut fallskjerm på 1500 meter og 5 minutter med seiling før man treffer bakken silkemykt.

29. mai 2006
Etter litt skriverier fram og tilbake med fallskjerm.no så ble den 6. juli 2006 booket for hopping. Tidspunkt: 12.00. Nå begynner det å pipe i magen. Rena er plassen hvor vi skal falle. Hele seansen blir filmet og bildet på vei ned.

14. juni 2006
I et svakt øyeblikk forteller jeg søstera mi at jeg skal hoppe med får henne til å sverge at hun ikke skal fortelle mamma noe da hun ikke har godt av å grue seg til jeg skal hoppe. Det hun ikke vet har hun ikke vondt av. Mamma skal få se hoppet på DVD og trenger derfor ikke vite noe om dette før da. Søstera mi derimot tar dette med knusende ro. Skal mer til enn dette for å vippe henne av pinnen.

16. juni 2006
Været har vært veldig fint disse dagene. Håper at 6. juli blir like fin da stygt vær er det eneste som kan stoppe oss nå for å få hoppet. Bare det å tenke på at vi skal hoppe får meg til å bli svimmel. Blir morro å se trynet på mamma og pappa når de får se DVD’en!

20. juni 2006
Begynner å bekymre meg veldig for været. Det MÅ bli fint vær! Jeg og Kim trenger å hoppe da. Vi kommer til å bli veldig skuffa hvis det blir avlyst nå som jeg er så psyket opp. I want to earn my wings!

2. juni 2006
Etter at jeg tok magasuget to ganger i Sommarland i Bø så føler jeg meg litt tryggere på at jeg ikke skal begynne å grine før jeg hopper fra flyet.

This entry was posted on Friday, July 7th, 2006 at 3:53 pm and is filed under Tema. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. Responses are currently closed, but you can trackback from your own site.